Har nå forsøkt å skrive dette innlegget i en uke…
Mitt alt fikk sovne inn 21 Mars 2016 av forskjellige årsaker.. Jeg har nevnt tidligere om hans bakpart og forstørret prostata og selv om jeg fikk en skikkelig opptur etter første veterinær besøk så endte det ikke slik i det hele tatt.
Juli i fjor så startet han på medisiner for prostataen og etter første kontroll 14 dager etter så var den allerede begynt å bli noe mindre. Vi dro derfra lykkelige, da var den ikke ondartet! Hadde ny kontroll 4 mnd etter og i løpet av denne tiden så forandret han adferd totalt – han ble plutselig livredd for alt. Ringeklokka, banking på døra – besøk generelt. Han sov mye og kunne bråvåkne i full panikk over noe han trodde han hørte (vil jeg tro for det var ingenting alle gangene det skjedde). Ang besøkende så vet alle som har kommet hit at han kom med høy hale og brummende mot, men etter endringene hans så gjorde han ikke det mer. Istedenfor så krøp han opp i sofaen og gjemte seg bak meg. Vi tok opp dette med veterinæren bare noen mnd etter han startet på medisinene og vi ble da anbefalt å ikke kastrere han, da han mest sannsynlig ville fortsette slik han nå var eller i værste fall bli verre..
Helt i starten så var vi inne på kjemisk kastrering først siden han alltid har vært så usikker på andre hunder, men så langt kom vi ikke. Jeg var med han hos en annen veterinær for en vurdering til og hun var enig i og med tablettene ble nesten som en kjemisk kastrering.
Helt i starten så sa jeg også at jeg ville sjekke hofta hans før vi gikk i gang med operasjon. Dette ble gjort både av veterinær, fysioterapaut og adferdsterapaut og alle sa at han har mye smerter i høyre hofte samt lite bevegelighet. Jeg begynte å kikke mer selv etter vi hadde vært i aktivitet, etter at han hadde sovet og hvordan han beveget seg på tur (ble også filmet) og han var ganske stiv bak.
Alt gikk fra greit til verre på så alt for kort tid! Kastet leke med han og Haizee for ca 6mnd siden og han ble halt, måtte ha hjelp ut av bilen og hjelp opp trappa hjemme – ble ikke mer kasting med leke for hans del etter det.
Hans siste helg fikk han være på hytta i Fyresdal og jeg knipset vel over 1000 bilder. Han stor koste seg! Han fikk gjøre som han ville og vi kastet leke og han badet rundt i snøen og alt virket helt greit… han var en belger (på godt og vondt) som glemte alt når han så en leke. Fikk ordentlig dårlig samvittighet når jeg så hvor mye han sleit når vi kom hjem – hvor ego går det ann å bli bare for å få tatt noen bilder??!! Samtidig så er jeg veldig glad for at vi fikk den helgen sammen på hans favoritt sted.
Det jeg syntes er skikkelig vondt er at han var så livsglad og hvis jeg spurte om vi skulle gå tur så gikk han nesten rundt seg selv og hoppet rundt av glede. Han hoppet til og med så høyt at han «slo» meg i bakhue, men hoppe over et hinder på lp banen klarte han ikke..
Siste gangen vi var hos veterinær for sjekk og prat så fikk vi beskjed om å ikke drøye så veldig mye lengere.. Når han nå gikk så gikk han vanlig med frembeina mens bakbeina gikk samtidig (hoppet med bakparten). Prostataen hadde økt igjen..
Det var definitivt den værste dagen i mitt liv og jeg føler meg helt tom her jeg sitter. En del av meg vil ikke forstå og venter at hans glade vesen skal komme inn i stua mens den andre delen er totalt knust og vet ikke hvordan jeg skal komme over dette…
Hadde det ikke vært for han så hadde nok ikke jeg hatt hund nå eller konkurrert. En hund med mer iver og «trøkk» skal man lete lenge etter
Han var virkelig mitt alt og han ble tatt bort fra meg så alt for tidlig!
Ei fra Polen har malt bilde av Rossi for meg ❤